Forvarsler, hva er det?

Akkurat i skrivende stund i dag Torsdag i romjulen 2016 for 10 år siden fikk jeg det som jeg kaller det første forvarslet for min eldste sønns overgang til ånderiket.

 

Et forvarsel er aldri fryktbasert i seg selv, det er en rolig fattet beskjed gitt den som får det, for å varsle om en kommende hendelse, aldri for å skremme men for å minne på hva en har i vente.

 

Det betyr ikke at mottakeren ikke kan eskalere frykt i etterkant, men selve varslet er aldri gitt i frykt.

 

Så til denne torsdagen i mitt liv for nøyaktig ti år siden, vi hadde bedt til middag den dagen, min forlover Tine var på romjuls besøk og vi satt og sjorret om løst og fast rundt spisebordet.

 

Jeg hadde akkurat pratet med min eldste sønn Bjørn Cato og han skulle feire nyttårsaften med kompiser utenfor tromsø der han gikk på skole da i den tid, vi prater videre og jeg husker jeg bøyer hodet ned til venstre og sier høyt, at Bjørn Cato kommer til å omkomme i en bilulykke.

 

Tine ser forskrekket på meg og sier forsiktig at, det er for at du er så redd for han at du sier dette, jeg kommenterer ikke videre på det hele og vi fortsetter praten, det var akkurat som jeg glemte bort det jeg hadde fått visshet om, jeg var ikke redd da men kan huske i ettertid at jeg hadde en tyngende følelse i magen.

 

Dagene gikk og jeg minnes at jeg ble svært nervøs og var urolig for Bjørn Cato, jeg undret sterkt på hvorfor jeg var så redd og skikkelig urolig, jeg snakket masse med mannen min om dette og undret skikkelig, varslet jeg hadde fått i romjulen hadde jeg glemt helt av.

 

Må ogå si her at Tine hadde ringt sin søster etter hun kom hjem og fortalt henne hva jeg hadde sagt, og hvor forferdet hun var over min uttalelse.

 

Etter som dagene gikk så ble jeg ikke mindre urolig for å si det slik, en lørdag etter jeg igjen hadde uttrykket min sterke uro sa mannen min at nå er det nok, nå kjører vi til Bjørn Cato, en kjøretur på mange timer, men slik ble det, vi handlet masse mat og kjørte avgårde.

 

Han bodde på hybel med kompisen og ble glad for vårt besøk, han trivdes ikke på skolen veldig mye, og jeg må si at egoet mitt koblet sterkt inn og jeg virkelig nesten tagg han om å slutte skolen å komme hjem, jeg lokket og sa vi skulle finne jobb til han og ba nesten på mine knær, jeg skjønte nok ikke fult ut mine handlinger før i etterkant.

 

Det var ikke en millimeter i meg som ønsket at han skulle holde ut må jeg si, da helgen var over og vi snudde nesen hjemmover, så gråt jeg uhemmet i bilen, det føltes som jeg ble revet fra hverandre, jeg husker at jeg tenkte at det er så innmari sterkt og jeg forsto ikke helt hvorfor hjertet holdt på å briste, jeg ringte han og tagg han om å komme hjem.

 

Han sa at han måtte tenke på dette og så skulle han gi beskjed. Å beskjed fikk vi etter noen dager, han hadde bestemt seg for å komme hjem, jeg følte en enorm lykke og var virkelig glad. Han kom hjem litt ut i januar 2007, å det var skikkelige intense dager etter hans hjemkomst, jeg fotograferte han nesten like meget som da jeg fødte han, vi så bilder fra barndom og jeg var sterkt opptatt med å fortelle han om livet etter døden og at det er en fortsettelse etter dette livet, og pussig nok så ville han høre dem alle.

 

En av dagene da vi satt å tittet i foto album og mimret, så reiser Bjørn Cato seg opp for å drikke vann, i det han slår på kranen så sier han, mamma jeg kommer ikke til å bli 30 år en gang sier han, der jeg rolig svarer, husk nå bare å gå mot lyset vennen.

 

Så kom varsel nummer to, det hadde vært morsdag søndagen før der jeg fikk en bok av Neal Donal Walsh av Bjørn Cato og Broren, altså gaven fikk jeg 7 dager før hans overgang, og andre forvarsel fikk jeg torsdagen 3 dager før, denne gangen ble dette vist meg som en film på det indre øyet, der jeg ser 3 politimenn ringer på døren, de kommer for å fortelle meg at Bjørn Cato er død.

 

Dette varslet var så sterkt at jeg banket med selv i skulderen flere ganger, nesten som å vekke meg selv, og jeg sier høyt at nå må du slutte å skremme deg selv sånn, men igjen var ikke varslet av frykt, men jeg genererte frykt i etterkant.

 

Det er en nummende frykt og følelse som sniker seg innunder huden, og natt til søndag 3 dager etter andre varsel kommer det 3 politimenn å ringer på døren, da ligger han på opperasjonsbordet på unn, men han var ferdig her så de klarte ikke å redde han, det er heller ikke i legenes makt når et liv er ferdig så er det akkurat det.

 

Jeg går ikke skikkelig i dybden av alle detaljer i og rundt hendelsen, men vil dele med dere at et forvarsel er et tegn på en sterkt utstrakt verden utenfor fysisk manifest, jeg har blitt spurt om jeg ikke kunne redde han at det var derfor jeg fikk varsler, men det er ikke det som var meningen, jeg fikk ingen dato på hendelsen, jeg ble bare varslet for å være forberedt.

 

Jeg hadde sagt ja til dette i min livshistorie på den andre siden før min egen inkarnasjon, der vi vet at døden ikke er ille men en av to viktige overganger i fysisk liv.

 

Egentlig fikk jeg forvarsel bare dager etter jeg hadde født han, men den gangen i 1989 var jeg ikke så bevisst våken som i dag og skjønte ikke sammenhengen, jeg fikk et kort i gave av en bekjent, der det sto at jeg låner dere to et barn jeg har sa gud, osv, en vakker historie, jeg husker jeg reagerte på å få et slikt kort for gratulasjon for fødsel som underlig.

 

Å når jeg fikk det i gave etter hans død også, så husket jeg og skjønte sammenhengen. Han gikk over til andre siden 18 februar 2007 og de gangene jeg har vært redd for broren hans i ettertid, så har Bjørn Cato sagt, mamma du var våken da jeg gikk over og fikk varsler, du er enda mer våken nå, så det er bare tull å kaste vekk tiden til bekymring.

 

Du blir varslet om store hendelser. Og slik har jeg sluppet taket i fryktens fengsel, ved hjelp av min eldste sønn.

 

Han hadde det travelt på jord, men det var hele hans liv, selv om tiden deres her blir kort, en dag, to timer, 17 år eller 100, det er hele deres liv.

 

Tenk hvor heldig jeg har vært som fikk være hans mor igjen, jeg skriver igjen, for jeg har vært hans mor før også, tenk hvor priviligert jeg er som fikk kjenne han i disse årene, gledene, bekymringene og alle minnene vi skapte sammen i nesten 18 år, og at kommunikasjonen med han i etterkant der han har vist vei,  han har svart når jeg har spurt og støttet meg fra der han er i dag, han er mye i fredstempelet, som er navnet jeg bruker som min e-post adresse, jeg har vært der sammen med han der han har vist meg rundt, en super spesiell opplevelse.

 

Og at det alltid vil være annerledes for foreldre som vet og husker om andre siden når et barn går over, enn for foreldre som ikke minnes annet enn at døden er borte og tror fult og fast på dette.

 

Jeg håper dette kan hjelpe deg, støtte deg du mor, far, søster, eller bror, du som tviler familie eller venner, selv om dere ikke husker, så er andre siden for alle, ingen kan oppleve å bli borte, aldri, det lover jeg deg.

 

Tenk på hva et forvarsel er, undre på det selv om det er vanskelig å forstå. For meg var det en påminnelse om hva jeg hadde skrevet under på før jeg kom, en oppvekker og klargjøring for hva som kom, slik at jeg dette livet ikke skulle dyrke sorgen, men makte å leve gjennom den og lage sorg til glede, styrke og viten.

 

Det var en livshendelse, ikke for å bli sittende fast i den, men for å erfare og lære, ikke en livstids dom men en vitende vekst når gråten hadde stilnet.

 

Jeg skrev på hans gravsten, Ditt liv er i evigheten, evigheten er kjærligheten vi bærer i oss alltid.

 

Kjærligheten er det eneste som reparerer alt, hvilket annet valg har jeg da enn å elske sterkere mer og mer, for kjærligheten er den eneste rettning i mitt liv, slik fant jeg vegen ut av sorgen, og vet at han er mer nære enn mange mennesker i fysisk liv.

 

Han har hjulpet meg når jeg fryktet, han har hjulpet når vi lurte på noe, han har holdt meg i hånden for at jeg skulle slippe min frykt, han fortalte meg etter hans død, at vi hadde inkarnert i livene til hverandre mange ganger, at vi bare hadde skiftet roller, og at han skal komme igjen som mitt barnebarn dette livet, men denne gang som en jente.

 

Det ble aldri tatt fra meg så mye som det ble gitt meg.

 

Han viste seg fysisk for meg etter 4 år, men det er en helt annen historie, den kommer også.

 

I godhet til deg, jeg elsker deg hjertet. Etter hans overgang sa Tine til meg hva jeg hadde sagt i romjulen, det hadde jeg glemt helt av.